Om lønnsomhet og flyttelass i ICA
Utgave: 0/0
24.08.10 08:13
Etter at Stein Erik Hagen solgte seg ut av ICA har nyhetsbildet fra kjeden bestått av en endeløs rekke med negative oppslag. Tapte markedsandeler, medarbeidere som slutter og røde tall har gått igjen.
Det begynte for alvor med katastrofen Erland Bjørn som verken forstod seg på Norge eller nordmenn. Siden har verken nordmenn, nederlendere eller portugisere maktet å få kjeden på rett kjøl. Det er synd for ICA, det er synd for Norge og ikke minst er det synd for norske forbrukere. Det norske markedet er svært konsentrert med bare fire paraplykjeder, som ikke bare er konkurrenter, men også samarbeidspartnere på enkelte områder. Det er ikke optimalt selv om konkurransen er aldri så hard. Fire aktører er og blir svært få. Vi tør nesten ikke tenke på hvordan det kan komme til å se ut med bare tre aktører - dersom ICAs eiere finner ut at nok er nok. Med akkumulerte tap på milliarder av kroner er det ingen utenkelig tanke. Imidlertid kan verken konkurrenter eller offentlige myndigheter gi ICA en håndsstrekning. Det er en umulighet. Det er bare ICA selv, administrasjonen og deres eiere som kan få skuta på rett kjøl.I dagens hovedoppslag argumenterer konsernsjef Antonio Soares for at ICA Norge er på rett vei. Vi håper han har rett, men er ikke helt overbevist. Tapte markedsandeler og fortvilte franchisetakere er ikke oppskriften på suksess. Soares er ikke lengre ny i det norske markedet. Han tok over stafettpinnen etter Trond Kongrød høsten 08. Det er to år. Det burde i teorien vært nok til å skape orden i rekkene, men lekkasjene er ikke tettet. Det begynner å haste.I et intervju med Dagligvarehandelen like før sommeren karakteriserer innkjøps- og kategoridirektør, nederlandske Paulo Peerboom, det norske markedet som svært konsentrert og meget proteksjonistisk. Han er frustrert over at ICA og Ahold ikke kan bruke sin internasjonale innkjøpsmakt for å bli mer konkurransedyktig. Likevel er han overbevist om at ICA snart skal tjene penger igjen. - Når jobben er gjort, drar jeg tilbake til Nederland, fastslår han. Måtte Peerboom snart pakke flyttelasset.
Landbrukspolitikken må bli målbar
Det er umulig å vite om målet er nådd når ingen vet hva målet er.Det er en hovedinnvending mot norsk landbrukspolitikk i en ny rapport fra riksrevisoren. Han etterlyser tydeligere prioriteringer av hva pengene går til. Skal vi tro Jørgen Kosmo minner landbrukspolitikken mer og mer om Regjeringen. Målene er uklare, bevegelige og avhenger av hvem du spør.